Prøver en ny link…

Det gikk visst ikke an å lese linken fra i går.
Man må ha abonnement på BT for å se det…
Prøver likevel igjen – Evy selv mener nemlig at denne linken kanskje virker:

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Ammehjelpen-3098266.html#.U0pg04wnxPA.facebook

Eller… Det funker visst ikke noe bedre her. Man må visst klikke direkte på linken som Evy selv har lagt ut på Facebook. Ja ja, verdt et forsøk i allefall!

Reklamer

Flott reportasje i Bergens Tidene i dag!

I dagens Berges Tidene kan man lese om min nærmeste nabo her på Zanzibar, Evy Dale, og den flotte jobben hun gjør på Mnazi Mmoja:

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Ammehjelpen-3098266.html#.U0p77IzFba9

I nettavisen var det også en fin filmsnutt.

Jeg var så heldig å få være med journalisten og fotografen i to dager som guide og tolk, og jeg synes det ble utrolig flotte bilder og en kjempefin tekst.

Det var også så flott at de fikk fulgt hun ene mammaen fra Mnazi Mmoja Hospital til det mye flottere Mwembeladu Maternity Hospital (som forøvrig også eies av Mnazi Mmoja). Men som dere ser er det ikke bare bare å komme seg dit når det ikke fins ambulanse, når en stappfull dala-dala (lokaltransport) ikke er å anbefale med et nurk på godt under 2 kg og når en taxi koster mer enn en dagslønn… Sånn er livet for mange her nede!

Stor glede ble det jo derfor da journalistene tok henne med seg i sin taxi, og jeg fikk lov å holde den lille skjønne jenta på vei ut.
Såvidt vi vet går det veldig bra med henne nå som hun får «Kangaroo care» med mammaen som levende kuvøse, og masse varme og nærhet til å vokse seg stor og sterk!

Vegar Valde i BT har tatt disse to bildene som det er utrolig koselig å ha i ettertid:

_VV11580

_VV11588

Haraka haraka haina baraka

…eller Hastverk er lastverk kan man vel nærmest oversette det som.

Pole Pole hører man stadig vekk. Ta det rolig. Ingen hast. Alt går sakte i Afrika.
Og det virker det som de er ganske stolte av også. Pole pole blir ofte uttrykt etterfulgt av en latter, og man er sågår såpass stolt av at alt går så «pole pole» at det selges flust av T-skjorter og saronger med Pole Pole trykket på.

Og det er jo sant også. Ting går ofte tregt. Skal du i et møte kl 19 så er du jammen heldig om alle er der til da. Det vanligste er at det kommer folk daffende til og fra i løpet av noen timer. Da Anna skulle feire 6-årsdagen sin for 5 år siden inviterte vi til kl 16. Den FØRSTE gjesten kom kl 17.30. Det var den første. De andre kom etterhvert, frem til festen var over etter mørkets frembrudd en gang. Og han som hadde insistert på får-i-kål kom faktisk aldri i det hele tatt.

Selv på jobb er det ikke alle som synes det er like viktig å passe tiden. Noen er der når en vakt begynner, noen kommer litt senere og noen kommer veldig mye senere. Sånn er det bare.

Det er derfor det er så utrolig komisk at alle har det så vanvittig travelt i trafikken!!
Hva er det de skal rekke tenker jeg da?
Skal de rekke jobben? Eller et møte? Neppe…

Jeg blir stort sett alltid forbikjørt, og tutet på. Står jeg noen sekunder for lenge og nøler i et kryss tuter de. Kjører jeg litt for sakte tuter de. Går eller sykler det folk på veien så slakker man ikke ned på farta, man tuter så alle må hoppe unna for ikke å bli overkjørt. Det er mer en en gang jeg har måttet hytte med neven etter biler som kjører i en rasende fart på den siste grusveien inn til skolen der det går og sykler massevis av barn. For man har det jo travelt må vite!
Skulle bare ønske jeg visste nøyaktig HVA de har det så travelt for…?

leopard

Rwanda Rwanda

I dag markeres det 20 år siden folkemordet i Rwanda.
Jeg husker det godt. Det var det året jeg var russ. Det året vi hadde OL på Lillehammer. Men jeg husker også Rwanda. Hvordan vi storøyde og lamslåtte hørte om det som skjedde, men uten å kunne klare å fatte rekkevidden av det.

Og nå er det 20 år siden…

Jeg fant denne bildeserien på nettet igår, og den gjorde inntrykk. Bildene og tekstene sammen var sterke. Hvordan kan det være å leve med at du drepte dine naboer og dine venner, og hva kreves ikke for å gå ned på kne og be om tilgivelse? Og hvordan kan en kvinne som fikk sin mann og alle sine barn drept tilgi? Det står det respekt av!

http://www.nytimes.com/interactive/2014/04/06/magazine/06-pieter-hugo-rwanda-portraits.html?_r=1&smid=fb-share

Både Desmond Tutu og Mandela har også sagt det – at uten å kunne tilgi kommer man seg ikke videre, og det er utrolig interessant å lese om alt det arbeidet de har lagt ned i Rwanda for å få til akkurat det.

images

Man begynner jo selvsagt å tenke – kunne noe sånt skjedd i Tanzania? I fredelige Tanzania??
Ja det tror jeg… Med bare de riktige eller skal man si ikke riktige menneskene i spissen for å nøre opp i hat og konflikter så er det utrolig hva som kan skje med en menneskehjerne.

Likevel ER det interessant hvor fredelig ting er i Tanzania. Kanskje på fastlandet spesielt.
I Bagamoyo f.eks. Hvor halvparten av de som jobber for Moyo Mmoja er kristne og halvparten er muslimer. Hvor husholdene feirer både Id, påske og jul, hvor en kristen mann kan hete Ali fordi faren hans vil kalle ham opp etter bestekompisen sin. Og så aner jeg ikke hvilken stamme noen av vennene mine tilhører (til tross for at jeg har kjent noen av dem i snart 15 år) – rett og slett fordi det ikke er relevant!

Den første presidenten her lyktes kanskje ikke med ALT han foretok seg, men han lyktes i å få tanzanianere til å tenke «Ett land, ett folk, ett språk». Da jeg bodde i Kenya var det utrolig anneledes. Hvilken stamme folk tilhørte var utrolig viktig. Alle visste nøyaktig hvilken stamme alle andre tilhørte. De holdt seg gjerne til folk av samme stamme, snakket sitt stammespråk og hadde klare oppfatninger av hvordan folk av de ulike stammene var.

Det er det som er så deilig med Bagamoyo spesielt – at sånne ting ikke betyr noe! Jeg hadde kjent Mama Mlekwa i flere år før jeg fant ut at hun var muslim f.eks. Det var tilfeldig at jeg bød henne en kjeks under Ramadhan og hun smilte og sa «men jeg faster jo». Jeg ble så overrasket. Er DU muslim? Og så lo vi litt, og så snakket vi om noe annet.

Som jeg håper at det fortsetter å være sånn i Bagamoyo og andre steder over hele verden. For til syvende og sist er vi jo bare mennesker alle sammen uansett religion eller stammetilhørighet. Hvorfor skal sånne ting være viktige…?

mosque-and-church

Skal bare, skal bare…

skal_bare

Da har Hallvard reist hjem, men denne gangen føles det ikke så veldig trist.
Det er jo tross alt bare 2 uker og noen dager til vi sees igjen.
Og den tida trenger han på å bli ferdig med «prosjekt loftet». Eller ferdig og ferdig fru Blom. Han rekker vel knapt å begynne. Men det hadde vært fint om ungene hadde iallafall ETT soverom å komme hjem til, ikke to lagerboder fulle av ting og tang.

Det er rart med det der skal bare skal bare… Vi er litt sånn hele familien. I dag f.eks. er det helligdag og fri fra jobb og skole. Og siden det er Hallvards siste dag skulle vi ut og bade og spise god mat. Men først måtte jeg bare jobbe litt. Og så måtte jeg bare ha et møte. Og så måtte vi bare rydde litt, og før vi visste ordet av det var sola borte og regnet høljet – i tillegg til lyn og det høyeste tordenet jeg har hørt i hele mitt liv.

Litt sånn med det loftet også tenker jeg. Vi HADDE jo god tid da vi skulle være her til uti juli en gang, men vips er det april og vi skal hjem. Vet at Hallvard har prøvd å hinte til naboen som jobber i TV2 om ikke han kan ta en prat med «sinnasnekker’n» og høre om ikke han kan komme innom en tur. Kunne jo blitt en god historie om jeg og barna truet med å ikke komme hjem om han ikke ble ferdig f.eks? Kanskje at vi da heller valgte å flytte inn hos en ung Maasai en en fiks ferdig innredet manyatta? 😉

Ja ja, alt ordner seg vel til slutt. I mellomtiden kan jeg jo konsentrere meg om mine egne «skal bare». Med kun 8 arbeidsdager igjen før påske kjenner jeg at NÅ haster det å få unna ting her! Det blir riktignok to arbeidsuker hjemmefra også før permisjonen tar til, men det gjenstår en del her i Afrika også. Mye – men ikke overkommelig mye. Det burde gå på 8 arbeidsdager. Inshallah!!

1. april

Jeg hadde planlagt en god aprilspøk (synes jeg selv da) som jeg skulle skrive på bloggen.
Faktisk hadde jeg planlagt den allerede før vi kom hit!
Men nå sitter jeg her høygravid og med Hallvard på besøk og da ble det bare litt teit.

Poenget er at jeg hadde tenkt å skrive at jeg ikke kom hjem likevel.
At jeg hadde bestemt meg for å bli igjen i Tanzania, fordi jeg hadde funnet min store kjærlighet.
En Maasai på 23 år, som jeg riktignok ikke kunne kommunisere så godt med, fordi han vår dårlig i både Swahili og Engelsk, men som jeg likevel var 100% overbevist om at var mannen i mitt liv – at man ikke kan la en sånn sjanse gå fra seg osv osv.

Masai_with_Mzungu

Jeg oser litt av fordommer mot damer som faktisk TENKER sånn ikke sant?
Og så håper jeg jo at ingen ville trodd på meg om jeg faktisk HADDE skrevet det?
Øyvind på jobben i FK ville sikkert ledd og sagt «Hva sa jeg?» men dere andre?
Ikke sant, dere ville gjennomskuet spøken?

Det hadde uansett vært litt morsomt…

Ja ja. Mannen i mitt liv (eller mennene – Daniel må jo med, og den lille i magen KAN jo være en gutt for alt vi vet) befinner seg nok akkurat her med meg, og har planer om å bli boende i Norge i overskuelig fremtid såvidt jeg vet. Og godt er vel det! 🙂

374907_10150528202510070_1549135299_n