Takk for følget!

Det blir ikke flere blogginnlegg her (naturlig nok) da vi nå er vel hjemme i Norge igjen. Lille vidunderlige Eva kom til verden 21. mai – nøyaktig fire uker etter at vi reiste hjem – og jeg er nå i mammapermisjon og skal tilbake i jobben min i Fredskorpset igjen i februar. Anna og Daniel er tilbake på hhv Grefsen og Kjelsås skole, og er veldig glade for å være sammen med vennene sine igjen. Og ikke minst er det deilig å være samlet hele familien!

Men det å skrive her inne har vært utrolig gøy, og jeg skjønner at jeg lider av en undertrykt skrivekløe som egentlig alltid har vært der, men som jeg ikke har hatt tid til å gjøre noe med.

Så da kommer jeg til å fortsette å blogge som Tanzaniasusanne på mammanett.no i stedet ( http://www.mammanett.no/blogg/tanzaniasusanne ) og ikke bare snakke om bleieskift og hverdagsliv, men se mye av det vi gjør her hjemme litt i lys av våre erfaringer fra Afrika. Så stikk gjerne innom der også de som vil.

Takk for følget! 🙂

10525793_10152560009250070_5509373607887159332_n

Advertisements

Annas tid i Afrika

Hei jeg heter Anna og har bodd i Afrika på Zanzibar i åtte månder.

Vi bodde i Haukeland House og jeg er veldig glad for å bli kjent med de andre Norske på huset og fått meg gode venner.
I starten var det litt tøft på skolen fordi alle snakka såklart engelsk som jeg ikke var spesielt flink i. Jeg ble kjent med de i klassen og lærer nr 2 fordi lærer nr 1 var tross alt coco men han var morsom og het Mr Jefferies. Lærer nr 2 var en omsorgsfull dame kaldt Mrs Bell.

Jeg må si at en del i klassen hadde rare og morsomme navn. Jeg fikk også en norsk Beste-venn kaldt Eirun hun var helt super selv om hun var nesten 2 år yngre.

Det var veldig gøy at det var volleyball hver Tirsdag og at vi så på filmer eller hadde fest og middag på taket eller i comon Hall. Vi hadde masse sol og en strand så nær at vi kunne gå dit, masse flotte resturanter, stilig marked og flotte gågater. Jeg savna Norge, pappa og venner. Vi dro hjem og besøkte Norge i juleferien da det var snø og det var herlig og møte pappa, venner og en annen årstid.

Når vi kom hjem til Norge var det kjempe gøy her er det bedre skole og alt var superflott. Men denne turen er et minne for livet.

_MG_7872

_MG_8573

_MG_9413

_MG_9437

IMG_8927

IMG_9614

_MG_9476

Coming home

Neste uke skal jeg delta på Fredskorpsets Homecoming Seminar i Bergen.
Etter å ha jobbet i Fredskorpset siden 2007 har jeg vært med på MANGE sånne seminarer, men fra den «andre siden». Nå skal jeg ikke holde seminaret, nå skal jeg være deltaker. Det blir spennende!

Nå har jo ikke jeg vært Fredskorpsdeltaker, men jeg har nok på mange måter følt meg mer som en deltaker enn partner, og både jeg og 3 medfølgende ektefeller til Fredskorpsere (disse 3 har også jobbet, men som frivillige) har fått tilbud om å bli med. Jeg gleder meg!

Man forberedes veldig på å reise ut. På at det kan bli kultursjokk, alt som kan være vanskelig osv. Men man forberedes ikke like mye på å komme hjem. Man tenker at man kommer jo hjem til det som er kjent og kjært. Men vi kommer jo tross alt hjem med nye perspektiver på ting. Ting man klagde over før virker nå trivielle, man blir lettere oppgitt over venner og familie som henger seg opp i bagateller som ikke er viktig for deg lenger. Mens du har vært borte har du forandret deg på noen måter, samtidig har verden hjemme gått videre uten deg, fordi du har vært et annet sted. Og alt dette skal møtes. Og det det KAN gå helt fint, men det kan også være tøft…

Det jeg tenker mye på er hvilken impact mitt opphold på Zanzibar har hatt. Har det hatt noen i det hele tatt? Hva var vitsen med å sende meg dit, bruke mange penger på lønn og opphold – det var jo fordi man forventet noe av meg, ikke sant? Jeg har til tider vært fornøyd med egen innsast og jeg har til tider følt at jeg ikke har fått gjort nok (mye som også skyldes at ting har tatt tid og at jeg ikke har fått muligheten uansett hvor mye jeg ville). Jeg lurer på om noen om ett år vil tenke at noe av det jeg gjorde har satt fotspor. At de der nede tenker at «dette lærte Susanne oss». Jeg håper jo det, men jeg VET ikke. Det er vanskelig å måle hvordan det jeg har gjort har ført til forandringer eller ikke. Jeg bare håper at det har det. Litt i allefall. At jeg har gjort inntrykk på noen, åpnet noen øyne og kunnet bidra. JEG har iallefall lært veldig mye, fått mange nye perspektiver og mange tanker og ideer om hva som skal til for å drive god bistand på et sted som Zanzibar.

Jeg skulle gjerne blitt der i mange år fremover og virkelig fulgt opp, men sånn blir det ikke.
Nå har jeg kommet hjem, iallefall for denne gang. Jeg har kommet hjem, men det er ikke sikkert jeg har landet riktig ennå, for sånne ting kan ta tid…

1368477906_Coming-Home1-300x300

En epoke er over

I går formiddag kl 11 landet vi på Gardermoen, og vips så var Zanzibareventyret over for denne gang.

Akkurat da vi dro må vi innrømme at det ikke føltes så veldig vemodig. Tror det er fordi varmen og betonggulvene tærer på en høygravid kropp (og det var TUNGT å pakke ut av en hel leilighet alene), og ungene savnet pappa og venner. Og så skal jo alle de andre norske hjem i tur og orden de neste to ukene, så det blir helt tomt på Haukeland House.

Men så er det vel også fordi vi har en såpass sterk tilknytning til Tanzania, så det føles aldri som om vi drar for godt. Vi kommer nok tilbake!

Turen hjem var ganske tøff. Ungene hadde heldigvis kost seg med naboene hele dagen så jeg fikk pakket i fred, men det kjentes godt i ryggen! Verst var det likevel at jeg holdt på å ikke få komme med flyet! Jeg hadde jo sjekket og dobbeltsjekket med KLM at jeg kunne fly inntil 4 uker før termin (og for meg er det litt over 5 uker), men det jeg ikke tenkte på var at den første strekningen er operated by Precision Air selv om billetten er kjøpt via KLM. Og Precision Air vil ikke la noen som er over halvvegs i svangerskapet få fly selv om det bare var snakk om 1 1/2 time!

Jeg ble skikkelig skjelven må jeg innrømme. Hva var alternativet? Bli og føde på Zanzibar? Vente 5 uker til termin og i verste fall 2 uker til om jeg gikk maks på overtid? Deretter enda 2 uker før man kan fly igjen? Akkurat det var vi så langt fra klare for, og jeg var helt fortvilet inntil de gav seg på at dette måtte kapteinen avgjøre for deretter å la meg få lov å bli med likevel. Puh!!

Og nå er vi altså her. Jeg ligger med beina høyt og blir vartet opp av min kjære, og det er deilig! Ungene storkoser seg og akkurat nå kjenner vi at det er godt å være hjemme igjen, selv om vi har hatt det helt fantastisk på Zanzibar.

Jeg er evig takknemlig til Avd. for Internasjonalt Samarbeid på Haukeland som gav meg denne mulighetene – og til alle de flotte menneskene vi har blitt kjent med mens vi har bodd på Zanzibar. Jeg håper at dette året er noe ungene vil sette pris på og ha gode minner fra så lenge de lever.

Og vi sier jo ikke kwa heri (hadet bra) sånn egentlig. Vi sier bare BAADAYE (sees senere) 🙂

Påskefeiring i Bagamoyo!

Da var påskehelga over, og vi er tilbake på Zanzibar hvor det er noen få ting som gjenstår før vi reiser hjem. Det aller viktigste; å pakke!

Vi har gitt bort mye av klærne våre, og det som er igjen av mat skal de ansatte på huset få, men det er så mange papirer og skolebøker og tegninger at jeg er spent på hvor mange kofferter det blir (Anna har jo med seg saxofonen som tar nesten en hel koffert også). Vi har lov å ha med oss 6, men med tanke på at vi hadde 3 med nedover har jeg et sterkt ønske om at det ikke blir flere enn det hjem igjen. Men det spørs nok…

Påsken ble for øvrig tilbrakt i Bagamoyo. Litt kort tur, men sånn blir det når jeg er høygravid og man helst ikke bør oppholde seg for lenge i sånne rurale strøk om man ikke må i min tilstand. Men det var viktig for meg å få sagt hadet til alle sammen. Og så var det så flott at vi fikk med oss påskefeiringen! Da puttet vi lastebilen full av barn og voksne (de ansatte med barn var også invitert) og så dro vi på stranda med en diger kjele pilau, 40 liter jus (!) og masse godt snacks, og så tilbrakte vi en hel ettermiddag med bading og lek i sanda. Utrolig gøy for alle og enhver.

IMG_9486

IMG_9487

IMG_9489

IMG_9491

IMG_9496

IMG_9497

IMG_9501

_MG_9524

_MG_9528

_MG_9531

_MG_9534

IMG_9504

IMG_9506

IMG_9507

IMG_9510

IMG_9514

IMG_9517

I Bagamoyo feirer vi alle høytider sammen som en storfamilie, selv om halvparten av hjemmene og halvparten av de ansatte er kristne og den andre halvparten muslimer. Nyttår, jul, påske og 2 x Id er store sammenkomster for alle sammen. Akkurat denne ganger var faktisk muslimene i flertall, og også de som hadde pyntet seg aller mest til påskefeiringen. Det er det jeg liker så godt med Bagamoyo!!

Tror alle ble mest overrasket over at både Mama Upendo og Mama Mlekwa for en gangs skyld kastet seg ut i vannet med ungene mens jeg satt og koste meg med alle de som ikke turte å bade. Det fins nemlig mennesker som har bodd hele sitt liv ved kysten men som aldri har badet i vannet fordi de synes det er for skummelt.

I Bagamoyo har forresten Daniel det som plommen i egget. Han hører virkelig til der! Er vi på gjestehuset vårt så ser vi knapt snurten av ham fra morgen til kveld, for da er han opptatt med sine to beste venner Martini og Ahmadi. Og det er ikke to gutter på hans alder! Martini er Maasai og vaktmann og har jobbet for oss i 14 år. Han er eldre enn meg, vil tippe rundt 45. Ahmadi er litt yngre. I begynnelsen/midten av tredveårene og har jobbet for oss lenge han også – det nærmer seg vel 10 år tror jeg?

Og disse to kan ikke Daniel få nok av. Når han ser dem løper han bort og kaster seg i armene på dem, og skravla går som en foss. De går turer og leker i sanden, lærer hverandre hva ting heter på norsk, swahili og engelsk, og Daniel hjelper til med raking og litt dyrking av diverse ting, eller han er med og lager mat. Jeg må ofte si til dem at de bare må si fra om de blir slitne av ham, men da ler de bare og sier at DET blir de definitivt ikke!

_MG_9537

_MG_9545

_MG_9549

Og nå tar vi altså fatt på de siste dagene her. Jeg sitter i en haug av rot og vet knapt hvor jeg skal begynne, men det ordner seg vel. Og så får vi se om safenøkkelen dukker opp i rotet et sted. Min bittelitt klarsynte tante ser for seg en rosa pung. Tja – hvem vet? Vi får se rett og slett.

Trøbbel i regntida

Å planlegge ting i regntida er ikke bare bare.

F.eks. kan vi ikke sykle til skolen da, ettersom skoleveien ikke er asfaltert, og dermed blir full av vanndammer, dype hull og ikke minst gjørme som setter seg mellom dekkene og skjermene så man ikke kommer seg av flekken.

Og nå er Bagamoyo-turen vår også kansellert (eller iallefall utsatt) pga regnet.
Var så utrolig glad for å ha sikret oss flybilletter direkte fra Zanzibar – 12 min flytur, bare. Men to timer før avgang i dag ringte de og sa at flyet ikke kunne lande i Bagamoyo pga våt «rullebane» (gresslette rettere sagt). De av dere som leste mitt innlegg fra desember om Bagamoyo airport blir kanskje ikke så overrasket over å høre akkurat det… Men fly til Dar og bil videre da? Dessverre, heller ikke mulig. Bagamoyo Bridge – midt mellom Dar es Salaam og Bagamoyo – har nemlig knekt i to, og sånt fikser man ikke over natten her nede.

Så mens alle andre har reist på påskeferie er vi foreløpig strandet her på Haukeland House. Men skal vi se positivt på akkurat det så har vi iallefall en hel dag på oss til å lete etter safe-nøkkelen. En mager trøst 😦

Klarsynte eller dynamitt? Jeg har en safe som burde vært åpnet…

Er det noen klarsynte der ute som kan fortelle meg hvor jeg har nøkkelen til safen? Oppdaget for en god stund siden at Daniel hadde lekt med PC-mappa hvor den lå, og nå er den sporløst borte. Men jeg har tatt med ro og vært 100% sikker på at den lå i lekekassa. Noen den ikke gjør viser det seg nå…

Vi reiser hjem om en uke og jeg vil gjerne ha innholdet med meg, men det ser mørkt ut… Sånn går det når den eneste med ryddemani i familien befinner seg i Oslo. De tre rotehuene som er igjen her nede har lett og lett uten hell, og det begynner å se mørkt ut.

Alternativt tar jeg imot tips i skapsprenging om noen har erfaring med sånt noe?
I siste instans har jeg kanskje ikke noe annet valg enn å kontakte «Dynamitt-Harry»?

dynamittharryjpg